Moietmavie

Pulsen øker, blodet pumper, svetten renner, jeg trenger vann, munnen tørker ut, alt står helt stille. Hva i all verden skal det bli av meg???

Det føles som om alle vet det, ja de har alle et kall. Om hva de skal bli og gjøre resten av livet. Det var en gang for lenge lenge siden at jeg også hadde et slikt kall. Ja jeg kan faktisk huske det som om det var i går. Pappa hadde nettopp kommet hjem fra Amerika etter en foretningsreise og kjøpt en helt flunkende ny prinsesse kjole til meg, da skjønte jeg det. Prinsesse var det jeg skulle bli! Det var min livsoppgave. Gå rundt i vakre kjoler og bli beundret verden over. Planen var klar, alt jeg manglet var en prins. Men å kysse frosker var bortkastet tid, den norske prinsen var ikke særlig begeistret for å innlede et forhold til en 5 åring og en ridder på en hvit hest var ikke i siktet.

 Årene gikk og etter hvert fikk jeg et nytt kall. Frisør, hallo! Alle jentene skulle jo bli frisør. Det eneste jeg må kunne er å bable å bable om alt og ingenting. No problemo! Er det noe jeg har i orden så er det nå skravla. Men den delen som dreier seg om å fikse folk på håret må jo også være i orden. Det er liksom ikke slik at en bare kan kunne det ene eller det andre. Så etter flere mislykkede hår fargings forsøk på meg selv og andre så fant jeg ut at jeg måtte lete videre.

Hver dag føles som en kamp, skolen er slagmarken og lærerne er fienden. Jeg kjemper forgjeves uten å ha et mål. Mens jeg observerer andre elever seire på slagmarken kan jeg føle en grusom sjalusi bygge seg opp inni meg. Sjalusien er et monster, det har bodd i meg ganske lenge nå. Det heter HVET IKKE HVA JEG SKAL BLI monsteret. Det  er livsfarlig med bivirkninger som depresjoner og angstanfall. Men det må finnes en kur, hvis ikke så tror jeg ikke de rundt meg vil holde ut stort lengre.