Moietmavie

Ja nå sitter jeg her med teppet godt ballet rundt meg og PC plasser rett foran meg hvor jeg liker å ha den. Dette er hva jeg vil beskrive som kvalitetstid, mens min mor vil påstå at dette er den fremste formen for latskap. Hun står på kjøkkenet og lager dagens middag mens jeg ligger her på benken strak ut og aner fred og ingen fare når hun sier: Fra og med i neste uke skal du lære deg å lage mat. Jeg ser helt svart, lage mat? Issh, ugh, æææ, hva for noe?

Ja du vet, det er slike ting som du må kunne når du skal flytte ut, du kan jo lære deg å lage Taco, det er enkelt å starte med. Jeg må le litt inni meg, for hadde det vært så gale at jeg ikke kunne lage Taco, ja da hadde det ikke vært noe håp for meg. Men kutte opp grønnsaker, steke kjøttdeig og varme Taco lefsene får jeg nå til. Jeg kjenner jeg føler meg litt fornærmet ved dette utsagnet.

 

Men problemet er ikke at jeg ikke kan lage mat (for det tror jeg at jeg kan), jeg synes bare det er så utrolig kjedelig. Først og fremst tar det tid, det krever energi og tålmodighet, du må også vaske opp og det helst underveis på peker min mor. Jeg vet hva du tenker, du tenker at ja men når maten er ferdig så er det verdt strevet. Mitt svar er et blankt nei, nei, NEI. Ikke min mat er verdt strevet vertfall. Og det tror jeg min kjære mor også vet, det er faktisk da hun legger frem om hvordan hun har øydelagt meg med å sy puter under armene på meg fra jeg var liten av. Det kan nok stemme, men jeg er ikke en bortskjemt drittunge bare sånn at vi har fått det ut av verden. Men min mor har behandlet meg bra, det skal hun ha! Jeg kommer nok til å savne maten hennes når jeg flytter ut, men jeg elsker brødskiven min jeg. Brødskiva er den mest eksotiske og spennendes matretten som finnes og ikke bare det, den er også kjapp trygg og billig.
 

Uansett så vet jeg at dagen vil komme når jeg må ta frem stekespaden og forkleet å innse at dette er noe jeg faktisk må lære meg, på lik linje med det å lære meg å vaske klær (det sistnevnte kan du bare late som om du ikke hørte) Til syvende å sist dreier det seg bare om latskap, men det er ikke ordet jeg foretrekker å bruke. Jeg vil bare si at matlaging ikke er noe for meg. Hvis det er sant som det sies med at veien til mannens hjerte er gjennom magen, ja da er jeg fortapt. Flaks for meg da at jeg har kjæreste da, men hvis jeg noen gang skal gifte meg så skal likestilling stå på øverste plass på prioriteringslista. Min kommende mann skal stå på kjøkkenet mens jeg klipper plenen og vasker bilen (noe som er mye morsommere). Men dette er allikevel ikke med på å få moren min til å senke skuldrene, tvert i mot. Hun har skumle planer om å sende meg vekk på husmorsskole til høsten, jeg vet at det bare er godt ment. Men det er den setningen der får meg til å ville rømme hjemmefra på flekken.

 

Respekt til alle dere husmødre, dere gjør en fantastisk jobb!